Tekst og melodi: Odd Nordstoga

Denne songen skreiv seg sjølv,
kom med båt frå Belgia.
Og dei var vel tjue mann
som la skuta til ved land,
lasta opp med te og vin,
silke, sukker og appelsin,
og til slutt ein song eg fann
som rann i land.

Skuta var av gamalt slag,
gamle segl og master.
Dei ombord av gamal sort,
skjemt av alt dei hadde gjort.
Piperøyk og billig rom
fylde lufta når dei kom,
og til slutt ein song eg fann
som rann i land.

Det var songen om kjærleik og forlis.
Men alt ein misser kjem heim att på eit vis,
for til slutt ein song eg fann
som rann i land.

Skipparen med sitt store skjegg
hadde si forteljing
om ei ferd på store hav
der havet tok og skipper’n gav.
Men det var i Singapore
det store sjømannshjartet for,
og det var nok der at
songen kom om bord.

Det var songen om kjærleik og forlis.
Men alt ein misser kjem heim att på eit vis,
for til slutt ein song eg fann
som rann i land.

Og så rauk det opp med storm
utpå store havet.
Fleire stormen smaka fekk
enn som kan sei deg hoss det gjekk.
Skipper’n vår han mønstra av.
No ligg han i det store hav,
i det store myrke djupet, i si grav

Det var songen om kjærleik og forlis.
Men alt ein misser kjem heim att på eit vis,
for til slutt ein song eg fann
som rann i land.

Kjærleiken står att på land
i landet aust i havet,
står der med sitt svarte hår
og slikkar sine hjartesår.
Skuta ut av havna glei
og att var det som aldri blei,
og ein liten song eg fann
som rann i land.